MEDIA, HVORDAN PÅVIRKER DE VIRKELIGHETEN DE BESKRIVER?

På slutten av fjoråret ble det kommentert i pressen at det var konstruktivt med mediakritikk, men samtidig uttrykket undring over at kritikken stort sett kom fra egne rekker. Det følgende er et forsøk på å imøtekomme denne etterlysningen, ikke ved å beskrive hvordan media fungerer til en hver tid, men gjennom å prøve å belyse det som ikke synes å fungere fra en annen faglig innfallsvinkel.

Negativ virkelighetsbeskrivelse

En hovedbekymring er hvordan den ekstremt negative nyhets fokuseringen påvirker publikums opplevelse av tilværelsen. Jeg hevder ikke at den negative informasjonen er uriktig, men at summen av de utsnitt av virkeligheten man velger å gjengi, danner en falsk «propaganda» om virkeligheten vi lever i.
Hva som er virkelig eller i det minste en tilnærmet objektiv beskrivelse av virkeligheten, og hva som er subjektive eller valgte oppfatninger av virkeligheten, har til en hver tid vært filosofiens problem. Men også naturvitenskapene har beskrevet hvordan observasjon påvirker den observerte virkelighet, og en elementær problemstilling i forskning er om det utsnitt av virkeligheten som vi velger å beskrive, er representativt for helheten eller om vi produserer en virkelighetsbeskrivelse i tråd med egne interesser og oppfatninger. For media burde nettopp hvilke utsnitt de velger å gjengi og hvilken påvirkning dette bildet har på publikum være svært interessant. En såkalt «vinkling» gir kanskje i større grad et representativt bilde av journalistens motiv enn av den virkelighet som brukes til dette formålet. Systematisk brukt kan slike valgte utsnitt skape falske bilder og myter om virkeligheten. Dette er velkjent når vi setter ordet propaganda på fenomenet. Vi vet at propaganda kan påvirke folks oppfatning av både seg selv, sin hverdag og sine medmennesker på en måte som i vesentlig grad påvirker deres livskvalitet. Dermed er vi tilbake til fenomenet at observatøren påvirker den observerte virkelighet.
Virkningen av et slikt negativt skjevfokus lar seg tydelig observere i et terapeutisk samfunn, som man kan se på som et «laboratoriesamfunn» for opptrening og rehabilitering av klienter. Ved å fokusere på hva som går galt, problemer og konflikter, blir etterhvert hele institusjonen preget av en paranoid og aggressiv holdning. Ved å snu fokus til å være vel så opptatt av hva som går bra, hvem som har suksess og gode relasjoner, forandres både stemningen og selvopplevelsen blant ansatte og klienter i retning av en mer aksepterende, åpen holdning og en mindre kritisk og aggressiv stemning.
Det er nærliggende å reflektere over hvordan medias virkelighetsbeskrivelse kan være delaktig i å skape den paranoide og aggressive stemningen som synes å øke i alle vestlige samfunn. Overbelastning av negative hendelser kan også skape likegyldighet og kynisme som forsvar mot den hjelpeløshet vi føler ved ikke å kunne gjøre noe.
Dette negative verdensbildet kan spesielt være et problem for ungdom. En viktig del av deres identitetsutvikling er forholdet til «voksenverdenen». Psykiateren Jan Ramstrøm hevder i sin bok «Tonåringen i velferdssamhellet» at ungdoms problem med identitetsutvikling blant annet har sine røtter at «voksenverdenen» framstår som lite ønskverdig. Det er svært få idealer og gode rollemodeller å finne i det offentlige rom, og medias beskrivelse av samfunnet og dets aktører er gjennomgående negativ. Stor tenkning og samfunnsengasjement som kan begeistre ungdom til selvrefleksjon og debatt hører med til unntakene.
Idrett er en av de få unntakene til denne negative vinklingen. Innen idrettsjournalistikk er det lov å være uforbeholden, begeistret, skape helter og vinnere uten at journalisten framstår som naiv og udyktig. Kanskje dette også kan forklare noe av det overdimensjonerte fokus sport har fått i mediebildet og i folks bevissthet. Illusjonen om at det er viktig blir sjelden møtt med motforestillinger. Professor Atle Kittang sier i en artikkel i Aftenposten 2/1-98 «Når sammenhengene blir borte»: «det er en kjensgjerning at media stort sett snakkar mot betre vitande når dei forklarar tingenes tilstand med at dei «gir folk det folk vil ha». Dette er ikkje berre ei arrogant undervurdering av folk ( som er sammansett av av mange ulike segment»). Det er også ei frekk tilsløring av det faktum at mediekulturen, frå topp til botn, bestemmer kva folk skal få - og dermed indirekte kva folk såkalla vil ha».
Medias manglende evne til å formidle positive nyheter har muligens med egne forestillinger om hva som er god journalistikk å gjøre. Man kan få inntrykk av at «avslørende journalistikk» gir mest anerkjennelse i journalistkretser. Imidlertid er det stor avstand mellom Watergate og den formen som dekker også nabokrangler og annen dyneløfting.

Nyheter som underholdning

Grensene mellom underholdning og nyheter blir mer flytende. Myten er at publikum ikke orker/klarer å lese eller lytte til noe som er for langt eller vanskelig. Dette er en interessant påstand, når skjedde denne endringen blant folk og hvordan? Mediekritikeren Neil Postman sporer den prosessen der «det intetsigende og irrelevante blir opphøyet til nyheter» tilbake til amerikansk presse i forrige århundre, men vi finner dette også i norske media. Det kan være et tankekors at flere av våre dyktige nyhetsfolk finner overgangen til underholdningsbransjen som et naturlig neste jobbalternativ.
Fokus på enkeltindivider som metode i nyhetsformidlingen, sies å være fordi publikum skal kunne identifisere seg å bli interessert. Man kan også se det som en lettvint måte å si noe på, at det er en nedvurdering av folks åndsevner og at grensen mot sosialpornografi ofte er lite påaktet.
Et annet merkelig fenomen som flere har beskrevet (Christopher Lash: The culture of narcissism) er selvfokuseringen hos en del programledere. Gjester med både profesjonell og menneskelig tyngde blir brukt som kulisser, og vi får et slags narsissistisk teater uten kontakt og dybde.
Det kan virke som angsten for å bli sensurert av fjernkontrollen medfører en kultur i TV som er parallell med tabloidpressen. Her begrunnes også overflatisk behandling av vanskelige tema med publikums manglende oppmerksomhets spenn. Jeg ble selv bedt om å snakke om barns forhold til døden på 21/2 minutt, fordi man kunne ikke ha «radio på TV».
Hvordan virker denne oppstykkede, overflatiske nyhets og kulturformidlingen på publikum over tid? En bekymring er at myten om folks nedsatte evne til å tenke og følge tråden over tid skal bli sann, utløst av at media som er våre viktigste kulturformidlere viser så liten evne og vilje til å gå i dybden.

Trend og myteskapere.

Det er også slående hvordan trender og holdninger mediefolk bestemmer er «de riktige», blir kjørt fram på en ofte ukritisk og historieløs måte. Psykiatrien er for eksempel inne i en voldsom biologiserings bølge, som gir økt press på medikamentell behandling av befolkningens problemer. For noen år siden bestemte flertallet av media seg for at det er progressivt å bruke metadon i behandling av misbrukere. (Dette er i seg selv interessant når man historisk ser hvordan biologisering av folks problemer er knyttet opp mot ekstrem konservatisme som for eksempel i -30 årene og nazitiden). I stedet for å slippe til debatten førte man en ganske aktiv sensur av andre synspunkter både i aviser og i TV, som om de forskjellige redaksjoner mente de selv hadde forutsetninger til å styre narkotikapolitikken. Pressen av en eller annen grunn inntatt motsatt holdning ovenfor de nye antidepressive medikamenter, døpt lykkepillen. Den ukritiske markedsføringen ovenfor legestanden kan det være grunn til å belyse, men pasienter som har god nytte av disse medisinene har neppe noe igjen for å lese i pressen at det er feigt eller skadelig. Man behandler med andre ord komplekse medisinske problemstillinger på samme måte som resten av virkeligheten, med et terningkast. Det må være uttrykk for en eller annen form for megalomani når alt fra juleøl til kunst defineres etter denne metoden. Jeg tror neppe folks angst for ikke å være bra nok eller å være «utenfor» blir særlig bedre av terningveldet, kanskje det heller øker presset på å følge trendene for ikke å være «ut».
En annen måte å formidle medisin på er «gjør det selv diagnosene». «Er du eller partneren psykopat? Plasser fingeravtrykkene til venstre for figuren». «Er du sykelig sjalu, deprimert, overvektig eller i faresonen for infarkt? Bare fyll ut skjemaet så forteller vi deg i neste nummer hva du bør spise av mineraler og vitaminer. I et senere nummer forteller vi deg akkurat det motsatte fordi det er bedre med sunn kost», men det synes ikke å bekymre redaksjonen.

Media pirrer.

Vold, sex, misunnelse og fordømmende moralisering virker pirrende på mange og er vel derfor også salgsvare. Og hver gang noen stiller seg kritisk til voldsdetaljer kommer argumentet om sensur. Men er dette nyheter? Og når misunnelse og moralisme opphøyes til betraktninger om rettferdighet, reflekterer det virkeligheten eller er det journalisten som viser egne holdninger. Moralisme og misunnelse er selvfølgelig krefter vi alltid vil slite med i samfunnet, men er det pressens jobb å skape støtte for den del av publikum som trenger støtte for sitt eget negative verdensbilde?
En interessant variant er hvordan enkelte journalister følger for eksempel kriminalsaker. Første trinn er selve hendelsen, med varierende grad av detaljrikdom. Neste trinn er «forklaringen», hobbypsykologiske betraktninger over sosialpornografiske detaljer fra en ulykkelig barndom. Når gjerningsmannen på denne måten selv er definert som offer, kan det være rom for siste fase i klisjeen: «den angrende synder». Hva av dette er nyheter og hva slags ambisjoner gjenspeiler analysen? Psykologi og ulykkelig barndom har en meget begrenset forklaringskraft, og terapi er i utgangspunktet en frigjørende, ansvarliggjørende prosess, ikke en metode til å bortforklare og forenkle virkeligheten. Det er skremmende å observere hvor naivt mange journalister forholder seg til offerstrategier. Gjennom media gis denne rollen ofte ukritisk all rett mens en tilsynelatende mer oppegående motpart i utgangspunktet er fordømt gjennom forenkling og moralisme. Dette gir neppe publikum gode refleksjoner til å vurdere egne primitive holdninger opp i mot, det gir dem tvert imot rett.
Idealisering og devaluering er velkjente primitive mekanismer for å forenkle verden ved å tegne den sort/hvit. I psykiatrien er dette symptomer på umodenhet mens det i journalistikken er helt gangbart å devaluere politikere og andre som faller i unåde. At dette til og med kan føre til kollektiv fordømmelse i store deler av media er foruroligende med tanke på evne til frittstående refleksjon.
Hvordan stiller journalister seg til selv å bli utsatt terningkast? I en spørreundersøkelse om moral gjengitt i VG kommer journalister dårligst ut av samtlige yrkesgrupper. Kan det ha noe med at folk oppdager enkelte journalisters personlige motiv mellom linjene?
Nå har lønnsforskjeller igjen stått hett på dagsorden, hva med å prøve vinklingen timelønn hos den garvede kriminalreporter på jobb mot den garvede politimann på åstedet, eller timelønn hos journalisten først på åstedet for ulykken sammenliknet med sykepleieren som jobber med livredding i mottakelsen. Kanskje det er lettere å skjønne misunnelsens natur hvis man selv utsetter seg for den.